Tekst: Magnus Reiten
Foto: Per Henning Theodor

Konserten var en fremvisning av virtuost improvisatorisk samspill og en sammensmeltning av det akustiske, naturlige og digitale i en vakker og mektig opplevelse. De to musikerne gikk fra det helt neddempede og såre til det storslagne og overveldende, mens de hele tiden kommuniserte med hverandre – og publikum – på et veldig grunnleggende, nesten primalt nivå, som blodets hvisken og benpipenes bønn.

Naturkrefter
For det er noe ved denne musikken som kan karakteriseres som urnordisk, det er lyden av nordlys og tundra. Isungset – med sin palett av slagverk, bjeller, stein, bjørkegreiner m.m. – kunne sies å representere det ville, ukontrollerte elementet i naturen, der han nærmest i transe satt og ikke bare spilte rytme, men malte på lydlerretet med slag som virket vekselvis velvalgte og randomiserte.

Henriksen på sin side utgjorde det sakrale og svevende, både med sin arktiske, tørre trompetlyd og fantastiske falsettvokal. Henriksen vokale evner kom til syne flere ganger i løpet av konserten og var innom tilnærmet beatboxing, joik og tibetansk strupesang, for å nevne noe. Der han satt med mikrofonen og laptopen sin fremsto han som det nærmeste Norge kommer en Mike Patton.

Humørfylt
Konserten var som tidligere nevnt preget av rik dynamikk, og besto bl.a. av meditative lydtepper, rytmiske økter og digital knitrestøy/ambient et sted i landskapet mellom Merzbow og Fennesz. Musikernes lekenhet skapte tidvis latter blant publikum, særlig da Henriksen tok i bruk et leketøy med fire pikkende høner på et brett som instrument. Dette fuglepartiet av stykket besto også av Henriksens imponerende Donald Duck-imitasjon og samplet fuglekvitter.

Henriksen, Rudberg og Brøndbo
Etter å ha spilt sammenhengende i vel en time, stanset duoen til begeistret applaus fra publikum. Henriksen fortalte at han hadde fått med seg at også Rune Rudberg og D.D.E var UKEN 08-artister og ville derfor gjerne spille en sang inspirert av disse. Publikum fikk dermed høre et høylytt, improvisert stykke hvor Henriksen innlemmet fraser fra bl.a. ”Ut mot havet” og ”Her blir det liv” i sine vokale utblåsninger.

Henriksen og Isungset gikk deretter av scenen, men ble klappet inn igjen for et ekstranummer. Avlutningen tok ting helt ned igjen, med lyrisk trompetspill og smakfull perkussiv ornamentering. ”Fantastisk”, kunne man høre publikummere si da siste, vare tone døde ut. Det er ikke noe poeng i å finne noe annet ord for å beskrive konserten.